Vi anmelder: Eric Prydz – Opus

Eric Prydz ja… Hvor skal man starte? Kanskje tidenes mest respekterte housemusikk-produsent, og i mine ører en av de aller aller beste fra tidlig 2000-tallet til i dag. Det begynte så groovy og småcheezy med låter som Slammin’, Tha Disco, Call On Me, Woz Not Woz og Proper Education. Så kom det flere hits på rekke og rad, og det virket som at Prydz fant den sounden kanskje de fleste av oss kjenner han for i dag; Pjanoo, Waves, Melo, Mirage, 2Night, Allein, Shadows og Mighty Love gav den progressive housen bein å gå på, og viste at melodisk house hadde kommet for å bli. Og at Eric Prydz var sjefen over alle sjefer!

Her snakker vi ikke om en såkalt one-hit wonder, men en superstødig kar (sett bort ifra flyskrekken hans) med kun knallsterke utgivelser som selv Elvis hadde tørket støv av flere ganger i uken. Tidløse klassikere har rullert på spillelister, klubber og hjemmefester siden millenniumskiftet, og de funker AKKURAT like bra i dag som før. Hvis du er i tvil, sleng på Pjanoo på anlegget til helgen og kjenn at gåsehuden sniker seg innpå.

Det sies at kjært barn har mange navn. Men et ekstra kjært barn har enda flere: Eric Prydz, Pryda, Cirez D, Sheridan, Moo, AxEr, A&P Project, The Dukes of Sluca, Groove System, Hardform, ToNjA Holma, Fiol Lasse. Flere husker vi ikke. Og hvis han kommer på flere navn nå blir vi nesten litt skremt. Fra dyp techno under aliaset Cirez D til bumpy progressive under aliaset AxEr (med Axwell) er det helt tydelig at Eric Prydz håndterer de fleste elektroniske sjangere, med ti i stil. Og det er nettopp derfor svensken har hatt så stor gjennomslagskraft, ikke bare hos de gjennomsnittlige radiolytterne, men også hos hardbarka techno-ryttere som får grøsninger bare de ser de velkjente kondomdressene fra Call On Me-videoen.

Men nå er det nok jatt om Prydz fra gammelt av. Nå handler det ikke om hva vi pleide å huske han for. Nå er det Opus som er i vinden, og dette er hva vi kommer til å huske han for i dag. Prydz har bygget sitt rykte over mange år, med singler og samlealbum. Men det er ikke før i 2016 at han endelig releaser et kvalietsspekket album under sitt eget navn – et dobbelt album på to timer med navnet Opus. Og bare tanken på det gir oss ståpels.

Disc 1 er proppet med ikke-utgitt materiale, inkludert Liam som vi har siklet på siden hans Essential Mix fra 2013. Liam hiver oss rett inn i det, med arps, melodier og detaljer som setter standaren direkte. De tre neste låtene, Black Dyce, Collider og Som Sas tar oss tilbake i tid, og viser oss at retrosounden og den litt tyngre rullende bassen også funker på teip i 2016. Så kommer vi til den delen av disc 1 hvor Prydz treffer meg midt i fleisen. Last Dragon, Moody Mondays og Floj blander elementer fra begge verdener, både retro og melodisk, og som for meg, viser at Prydz fremdeles vet hva han driver med. Mot slutten av disc 1 går svensken hakket mørkere på Trubble og Klepht, og avslutter med 9 i stil med låten Eclipse.

Over på disc 2. Sammenlignet med Eric Prydz Presents Pryda and Pryda 10, finner vi også her en del materiale som har blitt utgitt før årsskiftet. Da snakker vi selvfølgelig om Liberate, Every Day, Mija og Opus. At Prydz hiver med gromlåter vi har gynget til tidligere, det gjør ingenting. For Opus spilles som et fullstendig og fint sammenhengende album. Låtene reflekterer hverandre, gir hverandre rom og flyter sammen, nesten like strukturert og ryddig som den Norske Garde. Disc 2 flytes igang med Sunset At Café Mambo, en euforisk og cocky intro toppet med pene strings, lyse fornøyde plucks og majestetisk oppbygning. Vi tas videre med til en mer vokalbasert låt sammen med Rob Swire, før Generate, Oddity og Mija bruser med fjærene og viser at Prydz + Pryda = sant! Ca. midt i disc 2 stopper vi opp, og minnes på hvor sprøtt geniale både Every Day og Liberate er. Klimaks! Hele albumet går mot slutten på sprettent vis med låten The Matrix, og avsluttes høyt rettferdig med Opus, toppen av kransekaken, som uten tvil er en av de sterkeste låtene i denne samlingen.

Hvis du er den typiske housefanen som liker Prydz for låter som Call On Me og Tether er nok ikke dette albumet midt i blinken for deg. Hvis du derimot husker Prydz for låter som Melo, Shadows og Allein har du funnet riktig album å godte deg med i regnværet fremover. Vi oppsummerer albumet kort; litt mer selvsikkert, litt mer avansert, litt mer bass, litt mer retro, litt mer Michael Cassette, litt hardere, litt mindre tull, litt mindre Prydz, litt mer Pryda, litt mer gutsy! Og det funker fjell. Dra på deg et headset som gir Opus den respekten det fortjener, len deg tilbake i stolen og sett av to timer til å lytte gjennom. Sammenhengende. Fra start til slutt. For det er det verdt!

Terningkast 5

Opus på Spotify / iTunes / Beatport / Amazon

Hvis du er nysgjerrig på hvilke låter vi likte best, sjekk terningkastene på hver enkelt låt i kommentarfeltet!